Drikkefontener i norske byer — hvor ble de av?

Reiser du til Roma, Paris eller Wien finner du drikkefontener på nesten hvert gatehjørne. I Oslo, Bergen og Trondheim er de nesten fraværende. Det er et paradoks: Norge har noe av verdens reneste og beste drikkevann, men vi tilbyr det knapt til folk som ferdes ute.

Et historisk tilbakeblikk

På begynnelsen av 1900-tallet hadde flere norske byer offentlige drikkevannsinstallasjoner. De var en naturlig del av bybildet — praktiske, sosiale møtepunkter. Med etterkrigstidens modernisering forsvant mange av dem. Vedlikeholdskostnader ble sett på som unødvendige, og flaskevann tok over.

Norge har noe av verdens reneste og beste drikkevann, men vi tilbyr det knapt til folk som ferdes ute.

Konsekvensene i dag

Mangelen på offentlige drikkefontener har flere negative effekter:

• Plastforbruk: Nordmenn kjøper over 300 millioner flasker vann hvert år — vann som allerede er tilgjengelig i springen.
• Folkehelse: Uten enkel tilgang til vann ute, drikker mange for lite, spesielt på varme sommerdager.
• Ulikhet: Ikke alle har råd til å kjøpe flaskevann. Offentlige drikkefontener er et demokratisk tilbud.

Hva kan gjøres?

Flere europeiske byer har de siste årene satset stort på å gjeninnføre offentlige vannpunkter. EU-direktivet om drikkevann fra 2020 oppfordrer medlemsland til å gjøre rent vann mer tilgjengelig i det offentlige rom.

Norge trenger ikke et EU-direktiv for å handle. Vi har allerede infrastrukturen og vannkvaliteten. Det vi mangler er viljen til å investere i godt designede, robuste drikkefontener som tåler nordisk klima og som folk faktisk vil bruke.

Godt design handler ikke bare om estetikk — det handler om å gjøre det riktige valget til det enkleste valget.

Det er nettopp dette som driver oss i Sildr: å lage drikkefontener som er vakre nok til at byer vil ha dem, og robuste nok til at de varer i tiår.