Jeg skulle kalt drikkefontenen kunst

Det er noe absurd med hvordan norske kommuner bruker penger.

En skulptur til 400.000 kroner i en rundkjøring? Ingen problem. En drikkefontene som gir tusenvis av mennesker tilgang til rent vann i et offentlig rom? Da må vi gjennom tre runder med anbud, budsjettet må hentes fra vann og avløp, og bymiljøetaten må vurdere om dette i det hele tatt er noe de skal drive med.

Jeg har solgt drikkefontener til norske kommuner i flere år. Og det mønsteret jeg ser er alltid det samme: det er ikke viljen som mangler. Det er systemet.

Feil budsjettpost

Drikkefontener havner nesten alltid under bymiljøetat eller vann og avløp. Det høres logisk ut — det handler jo om vann. Men i praksis betyr det at fontenen konkurrerer med rørlegging, kloakkrehabilitering og infrastrukturprosjekter med budsjetter bundet opp i årevis fremover.

Ingen i VA-avdelingen ligger våken om natten og tenker på drikkefontener. De har helt andre problemer. Og anbudskravene? For offentlige anskaffelser mellom 100.000 og 1,3 millioner kroner gjelder det krav om konkurranse, dokumentasjon og etterprøvbarhet. En drikkefontene til 150.000 kroner havner midt i denne sonen — tung nok prosess til at mange lar det ligge, for billig til å være et prioritert prosjekt. Resultatet er at mange kommuner rett og slett dropper det — ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke er verdt bryet innenfor det systemet de jobber i.

Hvor reelt dette er? I Oslo kuttet bymiljøetaten 32 millioner kroner fra budsjettet, samtidig som vann- og avløpsgebyrene økte med 10 millioner. Resultatet: fontener i Spikersuppa, Frognerparken, ved Østbanen og ved Deichman ble stengt. Drikkevann i offentlige rom var det første som ble ofret.

Hadde den vært kunst

Nå tenk deg at drikkefontenen ikke var infrastruktur, men kunst.

Plutselig er vi over i en helt annen verden. Kulturbudsjettet har egne potter til kunst i offentlige rom. Kravene til anskaffelse er langt mer fleksible. Kommunen kan invitere kunstnere direkte, gjøre innkjøp basert på skjønn, og beslutte raskere.

KORO — Kunst i offentlige rom — disponerer rundt 30 millioner kroner årlig til kunstprosjekter. Bare gjennom lokalsamfunnsordningen (LOK) ble det delt ut 14,3 millioner i 2025, fordelt på prosjekter over hele landet. Kommuner kan søke med kun 20 prosent egenandel. Det finnes til og med en ordning der kommuner setter av 0,5 prosent av investeringsbudsjettet til kunst i offentlige bygg.

Til sammenligning: prisen på en Sildr-drikkefontene med installasjon er 150.000 kroner. Det er mindre enn hva mange kommuner bruker på et enkelt kunstverk i en rundkjøring.

Ingen stiller spørsmål ved om en skulptur er «nødvendig» på samme måte som de stiller spørsmål ved en drikkefontene. Det er ikke pengene som mangler. Det er hvilken boks du putter tingen i.

Et spørsmål om hva vi verdsetter

Jeg sier ikke at kunst i offentlige rom er bortkastet. Tvert imot — jeg mener offentlige rom fortjener både kunst og funksjon. En drikkefontene kan være begge deler. Den kan tilpasses med grafisk design, spraymaling, samarbeid med lokale kunstnere. Vi har gjort det selv, blant annet i samarbeid med kunstneren Thomas Stønjum for Bærum kommune.

Men poenget er dypere enn estetikk. Det handler om hvordan kommuner tenker — eller ikke tenker — på drikkevann som en del av det offentlige rommet. Imens selges det 105 millioner liter flaskevann i Norge hvert år — i et land med noe av verdens beste kranvann. Det er ikke fordi folk foretrekker plast. Det er fordi alternativet ikke finnes der de er.

Vi putter benker i parker uten å diskutere det. Vi planter trær. Vi setter opp belysning. Alt dette er selvfølgelig infrastruktur som gjør offentlige rom bedre for mennesker. Men drikkevann? Det er liksom ingen sin jobb.

Drikkefontenen som system

Svært få norske kommuner tenker på drikkefontener som et system. En bevisst del av byens infrastruktur, på linje med sykkelstativer, avfallsbeholdere og sittegrupper.

I andre europeiske byer er dette selvfølgelig. Paris har over 1.200 offentlige drikkevannspunkter — inkludert 106 av de ikoniske Wallace-fontenene som har stått der siden 1872. Roma har mellom 2.500 og 2.800 nasoni, små jernfontener som har gitt romerne gratis drikkevann siden 1874. Det er ikke tilfeldig. Det er et bevisst valg om hva slags by du vil være.

Norske kommuner har like godt drikkevann som noen i verden. Likevel gjør vi det overraskende vanskelig for folk å drikke det ute.

Det ironiske

Så her er den virkelige ironien: hadde jeg markedsført Sildr som et kunstprosjekt i stedet for en drikkefontene, hadde salgsprosessen sannsynligvis vært enklere. Mindre byråkrati. Mer fleksible budsjetter. Raskere beslutninger.

Det sier kanskje mer om systemet enn om produktet.

Drikkefontenen fortjener en plass i offentlige rom — ikke som en kuriositet, men som en selvfølge. Om den må kalles kunst for å komme dit, så er det i seg selv et problem verdt å snakke om.